1      Omfang og relevans

Dette vedlegget angir metoden og prosessen som brukes for å beregne en «endring i biodiversitet» i prosjektet.

Metoden og prosessen skal gjennomføres av en kvalifisert økolog.

Metoden er direkte relevant for beregning av endring i biodiversitet. Den er derfor en del av LE 04 og kriteriet «Beregning av endring i biodiversitet». Den er også relevant for emnene nedenfor:

• LE 02 der den kan benyttes til å beregne tilstand før utbyggingen starter
• LE 03 der den kan benyttes til å beregne effekten av tiltak for å håndtere negativ påvirkning på økologi
• LE 05 for å legge grunnlaget for langsiktig økologisk forvaltning

Resultatene fra beregningen brukes av revisor for å bestemme antall poeng som kan tildeles.

2      Bakgrunn for metoden

Det er gjort betydelige fremskritt i forståelse, måling, beregning og datakvalitet siden BREEAM begynte å evaluere endring i biodiversitet i 1998. Disse endringene er tatt inn i metoden i dette vedlegget. Metoden er utviklet av BRE Global og er gjengitt i Guidance Note 36 (GN36). Denne er så tilpasset norske forhold med innspill og veiledning fra offentlige og profesjonelle organisasjoner, praktiserende økologer og andre relevante eksperter og interessenter.

Den norske tilpasningen av metoden bygger i all hovedsak på Natur i Norge (NiN), som er en beskrivelsesmetode for natur. NiN er utviklet av Artsdatabanken, som er en etat under Klima- og miljødepartementet. I tillegg er det benyttet elementer fra utvalgskartlegging etter konsekvensutredningsmetoden til Miljødirektoratet.

3      Oversikt over metoden

Metoden supplerer, men verken opphever eller erstatter, behovet for en eventuell lovpålagt økologisk vurdering, f.eks. utredninger etter Plan- og bygningsloven.

Denne metoden bruker endringen i «biodiversitetsenheter» som en indikator for et utbyggingsområdes generelle endring i biodiversitet. Den bruker et forenklet sett med viktige økologiske egenskaper og vurderingselementer før, under og etter utbygging. Disse gir en tilstrekkelig grad av konsistens og sammenlignbarhet til å kunne fastsette endring i biodiversitet for utbyggingsområdet. Se figur E-01 for en oversikt over metoden.

Metoden krever beregning av biodiversitetsenheter for både «lineære» og «arealbaserte» habitater som berøres av et prosjekt. Beregningene utføres før og etter utbygging. Den gir en enkel og tilgjengelig metode som beregner endringer, fremmer beskyttelse av eksisterende økologi, og bidrar til skadebegrensning og forbedringer i det bygde miljøet.

Metoden er derfor et verktøy for å sette opp et regnskap over tap og forbedring av biodiversitet, som igjen brukes til å fastsette og tildele poeng i BREEAM-NOR. Den bør ikke brukes til andre formål uten at relevansen den har for oppgaven som skal utføres, er grundig vurdert.

Metoden er basert på tre hovedegenskaper:

1. arealet eller lengden på habitatene, avhengig av typen habitat
2. tilstanden til habitatet
3. særpreget til habitatet

Disse egenskapene gis tallbaserte verdier. Dette gjør det mulig å beregne biodiversitetsenheter for hver habitattype. Antall biodiversitetsenheter kan deretter sammenlignes før og etter utbygging for å bestemme den relative endringen, og dermed gi en indikasjon på endringen i den økologiske verdien.

Noen utbyggingsområder har god biodiversitet som ofte, men ikke alltid, er behandlet i planfasen, mens mange andre har begrenset verdi før utbygging. Disse har fortsatt et potensiale til å forbedre verdien gjennom endringer under utvikling og forvaltning. For mange utbyggingsområder er og blir den totale økologiske verdien forholdsvis ubetydelig. Hvor grundig økologisk påvirkning skal vurderes, må derfor stå i forhold til kompleksiteten og omfanget av potensielle påvirkninger, samt risikoen.

Beregningsmetoden krever at en kvalifisert økolog gjennomfører befaringene og undersøkelsene av de eksisterende habitatene innenfor utbyggingsområdets fotavtrykk og eventuelle habitatområder som berøres indirekte, hvis det er aktuelt. I tillegg må områder utenfor utbyggingsområdet, som brukes til opprettelse eller forbedring av habitat, være med for å kompensere for påvirkninger på utbyggingsområdet. Disse undersøkelsene brukes til å fastsette en verdi for de tre hovedegenskapene nevnt ovenfor. Dette er beskrevet grundig i de følgende avsnittene av dette dokumentet.

Undersøkelsene skal gjennomføres før arbeidet påbegynnes, inkludert forberedende arbeid, som klargjøring av utbyggingsområdet. De skal gjennomføres sammen med andre påkrevde økologiske undersøkelser der det er mulig, f.eks. undersøkelser i forbindelse med byggesaksbehandling.

Figur E-01 Oversikt over metoden for å beregne endring av biodiversitet

4      Steg 1: Kartlegge

Økologen skal benytte kartleggingsmetoden beskrevet i LE 02 og figur E-01.

Alle habitater med et areal på minimum på 10 m2, inkl. enkeltstående trær (beregnet ut ifra rotbeskyttelsesarealet) innenfor utbyggingsområdets fotavtrykk , identifiseres ved hjelp av data fra følgende kilder i prioritert rekkefølge (hvis tilgjengelig):

1. nylige økologiske befaringer og vurderinger (maks. tre år gamle) utført av kompetente fagfolk
2. stedsspesifikke søk i databaser, som:
   1. Økologiske grunnkart (artsdatabanken.no)
   2. Naturbase Naturbase – Miljødirektoratet (miljodirektoratet.no)
   3. Artskart fra Artsdatabanken Artsdatabanken – Kunnskapsbank for naturmangfold
   4. Miljøstatus Miljøstatus (miljodirektoratet.no)
3. nylige flyfoto (maks. to år gamle)

Alle habitater i utbyggingens fotavtrykk skal registreres, inkludert arealene som ikke er direkte påvirket av utbyggingsaktiviteter, eller arealer som er midlertidig påvirket, indirekte påvirket samt eventuelle eksisterende habitater som finnes på lokaliteter egnet for økologisk kompensasjon utenfor utbyggingsområdet. Habitater skal klassifiseres i habitatkategorier i NiN-systemet fra Klima- og miljødepartementet.

Overlappende habitater skal ikke regnes dobbelt.

Lineære habitater skal ved bruk av GIS kartlegges som en linje i stedet for et polygon.

NiN identifiserer ikke alltid alle forvaltningsprioriterte habitater. Det bør tas ytterligere notater i felt for å identifisere disse habitatene, og her benyttes gjeldende rødliste for naturtyper og arter. Se kapittel 8.1 om forvaltningsprioriterte habitater.

Det aksepteres at kartlegging etter NiN-metoden ikke alltid er mulig, f.eks.på grunn av manglende tilgang til enkelte deler av arealet. Der dette er tilfellet, og økologen bruker andre metoder for å klassifisere habitater, skal det begrunnes hvorfor man mangler tilgang til landareal. De alternative metodene som brukes, skal beskrives og begrunnes. Eksempler kan være bruk av eksisterende data fra lokale offentlige miljøkilder eller flyfoto.

En NiN-kartlegging er ikke nødvendig hvis alle habitatene innenfor utbyggingsområdet har lavt særpreg uavhengig av området de ligger i. I slike tilfeller skal det gjøres en befaring der økologen benytter god praksis og skjønn.

Hvis en NiN-kartlegging eller befaring ikke er mulig, skal habitatene identifiseres basert på beste tilgjengelige informasjon, f.eks. flyfotografier.

5      Steg 2: Beregning av endring i biodiversitet

Metoden beregner biodiversitetsenheter for utbyggingsområdet. Det kalkuleres biodiversitetsenheter for hvert habitat. Biodiversitetsenheter for habitatet finnes ved å sette en verdi for faktorene som er definert i metoden. Disse multipliseres og gir til sammen et tall for biodiversitetsenhetene til habitatet. Dette gjøres før og etter utbygging, og brukes til å beregne endring i biodiversitet som følge av utbyggingen. LE-kalkulatoren «Change-in-Ecological-Value-Calculator» benyttes til beregningen.

6      Beregning før utbygging

Før utbygging må økologen fastsette biodiversiteten for utbyggingsområdet basert på følgende biodiversitetsfaktorer:

1. areal for arealbaserte habitater (m2) eller lengde for lineære habitater (m)
2. særpreg
3. tilstand

Biodiversitetsenhetene beregnes før utbygging basert på habitatene som finnes på utbyggingsområdet før utbyggingen, inkludert eventuell rydding og klargjøring av utbyggingsområdet og midlertidig bruk av areal. Habitatene beregnes for å få en referanseverdi for utbyggingsområdets økologiske verdi.

Habitater som er dominert av fremmede organismer, skal ikke regnes som habitat. Hvis de fremmede organismene kan fjernes ved luking eller tilsvarende av et rimelig omfang, kan habitatet regnes med.

6.1     Særskilt for lineære habitater

Lineære habitater og arealbaserte habitater behandles separat i beregninger av biodiversitetsenheter. Bidraget som lineære habitater gir til biodiversiteten i landskapet, er mye større per arealenhet enn selv de rikeste arealbaserte habitatene. Dette skyldes den allsidige rollen de spiller for å opprettholde strukturer i åpne områder, som skygge, skjul og filtrering, hekking/gyting, som korridorer, steder for mat, beskyttelsesbelter, oppvekstområder osv. Disse habitatene behandles derfor separat fra arealbaserte habitater.

Ved beregning av lineære biodiversitetsenheter skal beregningene av hhv. landbaserte og vannbaserte lineære habitater gjennomføres hver for seg. Dette skyldes hovedsakelig at de gir habitatområder som ikke kan sammenlignes direkte med hverandre. For eksempel gir ikke en vegetert grøft eller kantsone nødvendigvis samme fordeler som en vannforekomst.

En annen årsak til å holde disse resultatene fra hverandre, er at metoden for å vurdere tilstanden til en vannforekomst, som beskrevet i 02:2018 Klassifisering av miljøtilstand i vann (vannportalen.no), innebærer biologiske og fysisk-kjemiske analyser som blir for komplekse for denne metoden.

6.2     Habitatets særpreg

Habitatets særpreg er en faktor der det tas hensyn til antallet og variasjonen av arter som finnes der (rikholdighet og mangfold), hvorvidt noen av artene er truet og hvor mange av artene som lever i habitatet som ikke er vanlige andre steder.

Det settes poeng for habitatets særpreg i henhold til en skala med tre nivåer, som beskrevet i Tabell E-01

Tabell E-01 Kategorier og poengsummer for habitatets særpreg

Kategori for særpreg	Poengsum for særpreg	Habitattyper som er tatt med
Høy	6	Forvaltningsprioriterte habitater eller arter. Det vil si at naturtypen eller arter i habitatet er kategorisert som kritisk truet (CR), sterkt truet (EN), sårbar (VU) eller nært truet (NT) i Norsk rødliste for naturtyper og Norsk rødliste for arter. Samt utvalgte naturtyper etter Naturmangfoldloven. ELLER Økosystemet som habitatet tilhører, eller arter det inneholder, er i Norsk Naturindeks kategorisert som Mørk rød eller Rød i det geografiske området der utbyggingsområdet ligger.
Middels	4	Habitater av mindre forvaltningsmessig betydning etter Miljødirektoratets metode for konsekvensvurdering, som: – naturtyper med en viktig økosystemfunksjon, men med svært lav lokalitetskvalitet – nær truede naturtyper (NT) med svært lav lokalitetskvalitet – naturtyper som i liten grad er kartlagt og har svært lav lokalitetskvalitet ELLER Økosystemet som habitatet tilhører eller arter det inneholder, er i Norsk Naturindeks kategorisert som Mørk oransje eller Oransje i det geografiske området der utbyggingsområdet ligger. ELLER Habitatet er av en av følgende typer: – større naturhager eller hager med stor andel av stedegen vegetasjon eller arter – skogområder som ikke faller inn under kategorien treplantasje eller produksjonsskog – øvrig natur med høy andel stedegne arter, f.eks. udyrkede åkerkanter, veikanter og jernbanefyllinger. Habitater som er sterkt endret av menneskelig aktivitet, skal ikke telle med her.
Lav	2	Sterkt omdannet natur, f.eks. plen, dyrket åker (bortsett fra udyrkede åkerkanter), bebygde områder, mindre hager preget av opparbeidelse og intensiv skjøtsel, regelmessig forstyrret barmark, f.eks. steinbrudd, deponier osv.

For visse habitattyper kan flere kategorier for særpreg være aktuelle, avhengig av kvaliteten til habitatet. Det er for eksempel viktig at habitater som er forvaltningsprioritert kan identifiseres sammen med inndelingen i naturtyper. Økologen kan også vurdere særpreg ut fra en helhetsvurdering, f.eks. habitatets funksjon i en landskapsøkologisk sammenheng med omgivelsene rundt.

6.2.1    Særpreg beregnes ikke for lineære habitater

På grunn av den økologiske betydningen som lineære habitater ofte bidrar med, er det i metoden forutsatt at alle lineære habitater har høyt særpreg både før og etter utbygging. For å forenkle beregningen tas derfor ikke særpreg med når de lineære biodiversitetsenhetene skal regnes ut.

Hvis økologen mener at en lineær funksjon har en betydelig lavere biodiversitetsverdi enn beregningen viser, kan tilstandsfaktoren justeres for å gi plass for dette i beregningen. Merk: Slike justeringer kan ikke gjøres for de andre faktorene.

6.3     Habitatets tilstand

Tilstand er kvaliteten på et bestemt habitat. For eksempel er tilstanden til et habitat dårlig hvis det ikke klarer å ivareta artene det verdsettes for, eller hvis det er forringet som følge av forurensning, erosjon, gjenvekst, hogst, fremmede organismer eller andre elementer.

Tilstanden skal vurderes etter kriteriene i Tabell E-02 og deretter tildeles poeng iht. Tabell E-03.

Tabell E-02 Kriterier for tilstandsvurdering

Kriterium	Kriterier for tilstandsvurdering
1	En variert aldersfordeling av artene, eller at habitatet er svært velutviklet (sent suksesjonsstadium)
2	En variert artsblanding, herunder forekomst av indikatorarter for habitattypen, antall arter
3	Ulik strukturvariasjon / variert form og/eller forekomst av død ved
4	Forekomst av vernede arter eller rødlistede arter på Norske rødliste for arter
5	Ingen eller begrenset forekomst av fremmede organismer
6	Ingen eller begrenset skade fra for eksempel maskiner

Tabell E-03 Kategori og poengsum for tilstand

Kategori for tilstand	Poengsum for tilstand	Kriterier for å bestemme tilstand
God	3	Habitater som oppfyller minst fem av kriteriene
Moderat	2	Habitater som oppfyller minst tre av kriteriene
Dårlig	1	Habitater som oppfyller to eller færre kriterier

Hvis en tilstandsvurdering ikke er mulig og tilstanden ikke kan baseres på relevante lokale data, som undersøkelser av andre lignende habitater innenfor utbyggingens fotavtrykk, skal tilstanden til habitatene antas å være moderat og habitatene gis poengsummen 2. Dette med mindre det er annet som dokumenterer at tilstanden til habitatet er god eller dårlig, eksempelvis hvis det finnes forvaltningsprioriterte arter.

Hvis en annen metode enn den som er beskrevet i dette vedlegget, benyttes for å bestemme tilstanden til habitatet, skal den kvalifiserte økologen legge frem dokumentasjon som viser hvorfor denne metoden er bedre egnet.

6.3.1    Tilstanden til vannforekomster

Den vanlige metoden for å vurdere tilstanden til vannforekomster er beskrevet i veilederen 02:2018 Klassifisering av miljøtilstand i vann (vannportalen.no). Den er kompleks og benyttes derfor ikke i denne metoden med mindre tilstanden til vannforekomsten er kartlagt tidligere. Hvis den ikke er det, antas det at alle vannforekomster på utbyggingsområdet har tilstanden Moderat, med mindre de er homogene, steinsatte kanaler eller liknende. I slike tilfeller skal det antas at tilstanden er dårlig.

Bruk av alternative metodikker godtas der disse er egnet. Hvis en annen metodikk brukes til å vurdere tilstanden til vassdrag, skal kvalifisert økolog begrunne valget av metodikk i rapporten.

6.4     Beregning av biodiversitet før utbygging

6.4.1    Beregning av biodiversitet for lineære habitater før utbygging

For hvert enkelt habitat innenfor utbyggingsområdets fotavtrykk gjøres følgende beregning:

Antall meter x tilstand = antall biodiversitetsenheter for habitatet før utbygging

De vannbaserte og landbaserte lineære habitater beregnes hver for seg, se flere detaljer i kapittel 6.1.

Eksisterende grønne vegger som består av klatreplanter, der veggen bare fungerer som støtte for plantene, skal behandles som lineære habitater.

Deretter summeres resultatet for alle lineære habitater og sammenstilles til:

Totalt antall landbaserte lineære biodiversitetsenheter før utbygging
Totalt antall vannbaserte lineære biodiversitetsenheter før utbygging

6.4.2    Beregning av biodiversitet for arealbaserte habitater før utbygging

For hvert arealbaserte habitat innenfor utbyggingsområdets fotavtrykk gjøres følgende beregning:

Areal i m² x særpreg x tilstand = antall biodiversitetsenheter for habitatet før utbygging

Harde dekker og bygninger tas med i beregningen selv om tilstanden og særpreget til slike habitater får en poengsum på null.

Grønne tak og vegger

Skal det tas hensyn til eksisterende grønne tak og vegger, må disse habitatene identifiseres av kvalifisert økolog.

1. Grønne tak skal deles inn i to kategorier: ekstensive og intensive. Hver av de to taktypene skal behandles som et arealbasert habitat.
2. Den kvalifiserte økologen skal også skille grønne vegger i to kategorier, nemlig de som er pluggplantet, og de som består av klatreplanter
   1. Pluggplantede grønne vegger skal behandles som arealbaserte habitater og plasseres i gruppe med nærmeste tilsvarende habitattype.
   2. Grønne vegger som består av klatreplanter, der veggen bare fungerer som støtte for plantene, skal behandles som lineære habitater.

Deretter summeres resultatet for alle arealbaserte habitater og sammenstilles til:

Totalt antall arealbaserte biodiversitetsenheter før utbygging

7      Beregning etter utbygging

Etter utbyggingen gjøres en ny vurdering av habitatenes særpreg og tilstand. Vurderingen inkluderer alle habitater innenfor utbyggingens fotavtrykk som har gått tapt gjennom utbyggingen, samt nyopprettede og eventuelt forbedrede habitater.

Biodiversitetsenhetene før og etter utbygging sammenlignet med hverandre. Målet er å se om det vil bli en endring i biodiversitet for utbyggingsområdet som følge av at eksisterende habitater går tapt, habitater blir forbedret, eller nye habitater opprettes.

7.1     Habitatopprettelse og -forbedring

Opprettelse av habitater vil si at et eller flere gjeldende habitater fjernes for å etablere et nytt habitat, eller det opprettes et habitat der det ikke var et fra før. Det kan for eksempel bety at man fjerner et habitat med lite særpreg og dårlig tilstand for å opprette et annet habitat med høyt særpreg, eller at man fjerner harde dekker for å opprette en eng.

Forbedring av habitat betyr at man forbedrer tilstanden til et eksisterende habitat og øker den økologiske kvaliteten til en habitattype ved å iverksette tiltak, som legger til rette for økt biodiversitet, og/eller ved å fjerne faktorer som forringer verdien, f.eks. øke mangfoldet av arter som lever i habitatet. Et eksempel på dette er å omgjøre en vanlig gressplen til en artsrik eng.

Biodiversitetsenheter etter utbygging beregnes for å gjenspeile om endringen skjer som et resultat av at habitatet forbedres, eller gjennom at det eksisterende habitatet går tapt og et nytt opprettes. Det er derfor viktig å identifisere tydelig hvilke habitatarealer som opprettes og hvilke som forbedres.

Hvilke habitater som opprettes eller forbedres, baseres på arealbaserte og lineære biodiversitetsenheter for enkelthabitater i kombinasjon med kvalitativ økologisk informasjon, og ikke bare på totalt antall enheter.

Hvis kompensering skal kunne inngå i beregningene, skal habitatet være av samme type som det som er eller vil gå tapt, og ha samme eller høyere økologiske verdi, basert på antall biodiversitetsenheter. Hvis et habitat av høyere biodiversitet opprettes eller forbedres, skal det være en hensiktsmessig habitattype som fortsatt er i stand til å ivareta artene som påvirkes av habitattapet som utbyggingen fører til. Det er for eksempel hensiktsmessig å erstatte plen med eng.

Hvis utbyggingen ikke har noen negativ innvirkning på biodiversiteten, f.eks. hvis utbyggingsområdet kun består av bygg og harde flater, skal arealet til det opprettede habitatområdet sammenlignes med arealet til utbyggingsområdets fotavtrykk for å beregne hvor stor prosentandel som dekkes av habitater etter utbygging. Det skal også angis en lengde for det lineære habitatet som er tilpasset utbyggingsområdet og godkjent av den kvalifiserte økologen.

7.1.1    Opprette lineære vannforekomster

Det er ofte ikke mulig å opprette lineære vannforekomster, f.eks. et vassdrag, men det er mulig å forbedre tilstanden deres. Da vurderes lengden på vassdraget der det er gjennomført effektive forbedringer, som reetablering av meandere/svinger, etablering av kantvegetasjon og utlegging av gytegrus.

7.2     Risikofaktorer som inngår i beregningen etter utbygging

Etter utbygging skal økologen for hvert nyopprettede og forbedrede habitat ta med risikofaktorer i beregningen av biodiversitetsenheter.

Risikofaktorene tar hensyn til påvirkning og potensiale for at et nytt eller forbedret habitat skal lykkes eller mislykkes i å etablere seg og fungere etter hensikten over tid. Risikofaktorene gjelder bare for arealbaserte habitatberegninger. Risikofaktorene dekker ikke alle eventualiteter, men gir en numerisk verdi for hovedrisikoene for å oppnå forbedring i biodiversitet.

Følgende tre risikofaktorer skal benyttes: 

1. Avstandsrisiko: avstand fra aktuelt område
2. Tidsrisiko: tiden det tar for opprettede eller forbedrede habitater å nå måltilstanden
3. Resultatrisiko: hvor vanskelig det er å opprette eller forbedre et bestemt habitat

Risikofaktorene (resultat, avstand og tid) er ikke med i beregningen for lineære habitater. Dette skyldes at det antas at risikoene som er knyttet til det å opprette de lineære funksjonene, tas hensyn til i multiplikatoren for tilstand i LE-kalkulatoren når man beregner de lineære enhetene før utbygging.

7.2.1    Avstandsrisiko

Avstandsrisiko er risikoen knyttet til det å kompensere for tapet av et habitat på en viss avstand fra der tapet oppstod, og sett i sammenheng med områder som er strategisk viktige for biodiversitet. Generelt betyr dette at større avstand gir større risiko. Avstandsrisikofaktoren brukes derfor ved beregning av biodiversitetsenheter etter utbygging når det kompenseres for tapet av et habitat innenfor avstander som angis i Tabell E-04.

Tabell E-04 Avstandsrisikofaktorer

Lokalitet for opprettelse av nytt eller forbedring av habitat	Risikofaktor
Ett av de to alternativene nedenfor er oppfylt: 1. Habitatet som opprettes eller forbedres for å kompensere for et tapt habitat, ligger mindre enn 500 m fra der tapet oppstod. 2. Habitatet som opprettes eller forbedres for å kompensere for et tapt habitat, er i et økologisk nettverk som er identifisert i en lokal (fylke eller tilsvarende) strategi for biodiversitet, blågrønn infrastruktur eller kompensering.	1
Habitattypen som opprettes eller forbedres for å kompensere for et tapt habitat, bidrar til og er på en plassering som er identifisert i en lokal (fylke eller tilsvarende) strategi for biodiversitet, blågrønn infrastruktur eller kompensering.	0,67
Habitatet som opprettes eller forbedres for å kompensere for et tapt habitat, bidrar ikke til en lokal (fylke eller tilsvarende) strategi for biodiversitet, blågrønn infrastruktur eller kompensering.	0,50

Omarbeidet fra Defras metodikk, 2012

Dersom økologen kan dokumentere at habitatene som er opprettet eller forbedret ligger utenfor et område som er identifisert i en lokal (fylke eller tilsvarende) strategi for biodiversitet, blågrønn infrastruktur eller kompensering, men bidrar vesentlig til å oppnå målet i en slik strategi, for eksempel gjennom bufring av utbyggingsområdet, kan økologen bruke avstandsrisikofaktoren 0,67 og angi en begrunnelse for at dette gjøres i rapporten.

Avstandsrisikofaktorer kan utelukkes når habitatet som ble tapt har lavt særpreg og kompenseres for innenfor 1 km fra det tapte området. I dette tilfellet skal en risikofaktor på 1 benyttes. Et unntak er hvis økologen fastslår at habitatet før utbyggingen utgjorde et viktig habitat for en art med lite utbredelsesområde. Da skal relevant avstandsrisikofaktor gjelde.

7.2.2    Resultatrisiko

Resultatrisiko er risikoen forbundet med hvor vanskelig det er å oppnå det ønskede resultatet ved opprettelse eller forbedring av et bestemt habitat. Tabell E-05 nedenfor angir risikofaktorer som skal brukes. Faktoren fastsettes av en kvalifisert økolog basert på økologens skjønn og relevant dokumentasjon for habitattypen, f.eks. publiserte studier eller erfaring fra lignende nyetablering eller forbedring av tilsvarende habitattyper i tilsvarende omgivelser. Grunnlaget for vurderingen skal beskrives i rapporten.

Tabell E-05 Resultatrisikofaktorer

Vanskelighetsgrad ved gjenoppretting eller forbedring	Risikofaktor
Svært høy	0,10
Høy	0,33
Middels	0,66
Lav	1

Omarbeidet fra Defras metodikk Defra, 2012

7.2.3    Tidsrisiko

Når det kompenseres for habitattap, kan det gå tid før det nye habitatet oppnår tilstrekkelig kvalitet eller modningsnivå, noe som kan føre til tap av biodiversitet inntil modningsnivået er oppnådd. I tillegg kan det være en tidsluke mellom habitattapet og starten for opprettelsen eller forbedringen av et nytt habitat. Der dette er mulig, skal utbyggingen redusere eller hindre denne ekstra tidsluken. Der dette ikke er mulig, og årsaken er berettiget, må det gjøres rede for denne ekstra tidsluken. Til sammen utgjør disse to tidsmellomrommene tidsrisikoen.

Eksempel: En utbygging innebærer rydding av et skogsområde. Fem år senere iverksettes kompensasjonen i form av treplanting, som vil trenge 25 år på å nå måltilstanden. Tiden frem til måltilstand er dermed 30 år, dvs. fra tiden for rydding av habitatet. Risikofaktoren blir da 0,36.

Risikofaktorer er definert i Tabell E-06.

Tabell E-06 Faktorer for tidsrisiko

År til måltilstand	Risikofaktor
5	0,84
10	0,71
15	0,59
20	0,50
25	0,42
30	0,36
>30	0,33

Omarbeidet fra Defras metodikk Defra, 2012

Det finnes ingen gitt veiledning for hver habitattype om hvor lang tid det tar å nå en spesifikk tilstand. Økologen må legge frem dokumentasjon og sin ekspertvurdering, som er relevant for habitattypen og omgivelsene, for å estimere antall år til måltilstand. Økologens ekspertvurdering kan være kvalitetsvurdering av lignende habitater etter Miljødirektoratets instruks for utvalgskartlegging, eller relevante variabler fra naturindeksen for å vurdere antall forventede år til måltilstand. Konklusjonen må begrunnes i sluttrapporten.

7.3     Beregning av lineære biodiversitetsenheter etter utbygging

De lineære biodiversitetsenhetene etter utbyggingen beregnes basert på landskapsplaner eller tilsvarende etter utbygging, samt den midlertidige bruken av areal under utbyggingen, f.eks. en bekk som blir lagt midlertidig i rør for å lage en anleggsvei, men som åpnes og restaureres igjen ved endt byggefase.

Når prosjektet beregner lineære biodiversitetsenheter, skal vannbaserte og landbaserte lineære enheter beregnes hver for seg. Se kapittel 6.1 for detaljer.

7.3.1    Beregning av biodiversitetsenheter for tapte lineære habitater

For hvert enkelt tapte habitat gjøres følgende beregning:

Antall meter tapt x tilstand = antall tapte lineære biodiversitetsenheter etter utbygging

Landbaserte og vannbaserte lineære habitater skal beregnes separat.

Deretter summeres resultatet for alle lineære habitater og sammenstilles til:

Totalt antall landbaserte lineære biodiversitetsenheter tapt etter utbygging
Totalt antall vannbaserte lineære biodiversitetsenheter tapt etter utbygging

7.3.2    Beregning av biodiversitetsenheter for nye eller forbedrede lineære habitater

For hvert opprettede eller forbedrede lineære habitat gjøres følgende beregning:

Antall meter opprettet eller forbedret x tilstand = antall biodiversitetsenheter opprettet eller forbedret etter utbygging

Nye grønne vegger som består av klatreplanter, der veggen bare fungerer som støtte for plantene, skal behandles som lineære habitater.

Landbaserte og vannbaserte lineære habitater skal beregnes separat. Se kapittel 7.1 om habitatsopprettelse og -forbedring og kapittel 7.1.1 om å opprette lineære vannforekomster.

Ettersom lineære habitater har en unik karakter, er det normalt bare akseptabelt å kompensere for uunngåelige tap for slike habitat ved å opprette samme habitattype. Dvs. at tap av kantsoner eller bekker bare skal kompenseres ved å opprette flere habitater av tilsvarende type.

Deretter summeres resultatet for alle lineære habitater og sammenstilles til:

Totalt antall landbaserte lineære biodiversitetsenheter opprettet eller forbedret etter utbygging
Totalt antall vannbaserte lineære biodiversitetsenheter opprettet eller forbedret etter utbygging

7.3.3    Beregning av endring i biodiversitet for lineære habitater

De lineære biodiversitetsenhetene før og etter utbygging sammenlignes med hverandre for å se om resultatet av forbedring eller opprettelse av lineære habitater gir en endring i biodiversitet.

Ved utregning av endring i biodiversitet for lineære habitater beregnes først forskjellen mellom habitater før og etter utbygging, så regnes dette om til prosent. Dette skal gjøres to beregninger: én for landbaserte og én for vannbaserte lineære habitater. Regnestykket nedenfor skal brukes:

              Totalt antall lineære biodiversitetsenheter før utbygging (kapittel 6.4.1)
 –           Totalt antall lineære biodiversitetsenheter tapt etter utbyggingen (kapittel 7.3.1)
+            Totalt antall lineære biodiversitetsenheter som opprettes og/eller forbedres etter utbygging (kapittel 7.3.2)
=            Totalt antall lineære biodiversitetsenheter etter utbygging

Dette omregnes til prosent, som avrundes til nærmeste hele prosent. Resultatet er to tall:

Prosentvis endring i lineære landbaserte biodiversitetsenheter (A)
Prosentvis endring i lineære vannbaserte biodiversitetsenheter (B)

7.4     Beregning av arealbaserte biodiversitetsenheter etter utbygging

De arealbaserte biodiversitetsenhetene etter utbyggingen beregnes basert på landskapsplaner eller tilsvarende etter utbygging, samt den midlertidige bruken av areal under utbyggingen, f.eks. et areal som midlertidig blir grusbelagt for å lage en anleggsvei, men som åpnes og restaureres igjen ved endt byggefase.

Harde dekker og bygninger tas med i beregningen selv om tilstanden og særpreget til habitatene får en poengsum lik null.

7.4.1    Beregning av biodiversitetsenheter for tapte arealbaserte habitater

For hvert enkelt tapte habitat gjøres følgende beregning:
m² tapt areal x tilstand x særegenhet = antall tapte arealbaserte biodiversitetsenheter etter utbygging

Deretter summeres resultatet for alle arealbaserte habitater og sammenstilles til:
Totalt antall arealbaserte biodiversitetsenheter tapt etter utbygging

Merk at arealer med forbedrede habitater ikke regnes som tapte, og skal ikke tas med i beregningen av tapte arealbaserte biodiversitetsenheter. 

7.4.2    Beregning av biodiversitetsenheter for nyopprettede arealbaserte habitater

Skal det tas hensyn til eksisterende grønne tak og vegger, må disse habitatene identifiseres av kvalifisert økolog.

1. Grønne tak skal deles inn i to kategorier: ekstensive og intensive. Hver av de to taktypene skal behandles som et arealbasert habitat.
2. Den kvalifiserte økologen skal også skille grønne vegger i to kategorier, nemlig de som er pluggplantet og de som består av klatreplanter.
   1. Pluggplantede grønne vegger skal behandles som arealbaserte habitater og plasseres i gruppe med nærmeste tilsvarende habitattype.
   2. Grønne vegger som består av klatreplanter, der veggen bare fungerer som støtte for plantene, skal behandles som lineære habitater.

For hvert enkelt nyopprettede habitat gjøres følgende beregning etter utbygging:
m² areal x særpreg x måltilstand x resultatrisiko x tidsrisiko x avstandsrisiko = antall arealbaserte biodiversitetsenheter opprettet etter utbygging.

Deretter summeres resultatet for alle arealbaserte habitater og sammenstilles til:
Totalt antall arealbaserte biodiversitetsenheter opprettet etter utbygging

7.4.3    Beregning av biodiversitetsenheter for forbedrede arealbaserte habitater

For hvert enkelt forbedrede habitat gjøres følgende beregning etter utbygging:

         (m2 areal x særpreg x måltilstand)
–             (antall biodiversitetsenheter før utbygging for arealet av habitatet som forbedres)
x            (resultatrisiko x tidsrisiko x avstandsrisiko)
=            Antall arealbaserte biodiversitetsenheter forbedret etter utbygging

Deretter summeres resultatet for alle arealbaserte habitater og sammenstilles til:

Totalt antall arealbaserte biodiversitetsenheter forbedret etter utbygging

7.4.4    Beregning av endring i biodiversitet for arealbaserte habitater

De arealbaserte biodiversitetsenhetene før og etter utbygging sammenlignes med hverandre for å se om resultatet av forbedring eller opprettelse av arealbaserte habitater gir en endring i biodiversitet.

Ved utregning av endring i biodiversitet beregnes først forskjellen mellom habitater før og etter utbygging. Deretter regnes dette om til prosent. Regnestykket nedenfor skal brukes:

              Totalt antall arealbaserte biodiversitetsenheter før utbygging (kapittel 6.4.2)
 –           Totalt antall arealbaserte biodiversitetsenheter tapt pga. utbyggingen (kapittel 7.4.1)
+            Totalt antall arealbaserte biodiversitetsenheter opprettet etter utbygging (kapittel 7.4.2)
+            Totalt antall arealbaserte biodiversitetsenheter forbedret etter utbygging (kapittel 7.4.3)
=            Endring i arealbaserte biodiversitetsenheter etter utbygging

Deretter omregnes dette til prosent, som avrundes til nærmeste hele prosent. Man får da:
Prosentvis endring i arealbaserte biodiversitetsenheter (C)

8      Steg 3: Endring i biodiversitet og poengtildeling

Revisor gjennomgår beregningen i LE-kalkulatoren «Change-in-Ecological-Value-Calculator» der alle tre resultatene nedenfor inngår:

• prosentvis endring i landbaserte lineære biodiversitetsenheter (A)
• prosentvis endring i vannbaserte lineære biodiversitetsenheter (B)
• prosentvis endring i arealbaserte biodiversitetsenheter (C)

Revisoren skal bruke resultatet med lavest prosentpoeng avrundet til nærmeste hele prosentpoeng for å identifisere antall poeng som kan tildeles utbyggingsområdet etter listen nedenfor:

• mellom 75 % og 94 % – minimere tap
• mellom 95 % og 104 % – intet netto tap for habitatene som vurderes
• mellom 105 % og 109 % – netto forbedring for de vurderte habitatene
• 110 % eller over – betydelig netto forbedring

I tabell E-07 er det beskrevet tilleggskrav knyttet til hvert av poengnivåene.

Tabell E-07 Poengskala

Skala	Tilleggskrav
Minimere tap	En kvalifisert økolog må baekrefte at det ikke er praktisk gjennomførbart å oppnå kravene for intet netto tap, OG at det ikke foreligger restpåvirkning på vernede områder eller forvaltningsprioriterte habitater eller arter (se kapittel 8.1).
Intet netto tap	Hvis ikke arealbaserte eller lineære habitater påvirkes i det hele tatt, skal det totale arealet av habitater som er opprettet dekke minst 2,5 % av utbyggingens fotavtrykk, OG en lineær habitatlengde skal opprettes. OG Det foreligger ikke restpåvirkning på vernede områder eller forvaltningsprioriterte habitater eller arter (se kapittel 8.1).
Netto forbedring	Hvis ikke arealbaserte eller lineære habitater påvirkes i det hele tatt, skal det totale arealet av habitatet som er opprettet dekke minst 5 % av utbyggingens fotavtrykk, OG en lineær habitatlengde skal opprettes. OG Det foreligger ikke restpåvirkning på vernede områder eller forvaltningsprioriterte habitater eller arter (se kapittel 8.1).
Betydelig netto forbedring	Det foreligger ikke restpåvirkning på vernede områder eller forvaltningsprioriterte habitater eller arter (se kapittel 8.1).

8.1     Forvaltningsprioriterte områder og tiltakshierarkiet. 

Biodiversitet i forvaltningsprioriterte områder beskyttes av lovkrav og prosedyrer. BREEAM-NOR anerkjenner tiltak som går lenger enn disse lovpålagte kravene, og poeng for bruk av metoden i dette vedlegget kan bare tildeles for biodiversitet som ikke utgjør en del av forvaltningsprioriterte områder, eller som inngår som en del av begrensning av skade eller kompenserende tiltak som er identifisert for slike områder.

Selv om påvirkning på forvaltningsprioriterte områder må håndteres separat, er det ikke mulig å oppnå poeng med mindre det er dokumentert at prosjektet innfrir alle kravene i miljølovgivningen og nasjonale retningslinjer for utbyggingsområdet. Revisor må kunne verifisere at tiltakshierarkiet er fulgt (se LE 02 for detaljer om tiltakshierarkiet og figur E-02 for en visuell illustrasjon) og at relevante tiltak er godkjent av relevante offentlige organer. Selv om tap og forbedring av habitater knyttet til fredede arter skal inngå i vurderingen av endring i biodiversitet, er det også nødvendig å legge frem dokumentasjon på at egnede tiltak er godkjent av relevante offentlige organer.

Figur E-02 Tiltakshierarkiet